Arvetråder. Johan B. Mjønes og Kjersti Annesdatter Skomsvold

På barnesengene på fødeavdelingene stod det til langt utpå 1970-tallet en V for viv om mor var gift, og en S for Spuria om moren var ugift. Dette er utgangspunktet for Johan Mjønes’ roman Spuria, hvor 87 år gamle Kristin bestemmer seg for å finne barnet hun ga bort til adopsjon da hun var 16 år. Et helt liv har Kristin båret på denne hemmeligheten, men tausheten og sorgen over at hun aldri fikk være mor for den lille gutten som hun måtte gi fra seg, har preget hennes liv og relasjonen til de tre barna hun senere fikk.

Kjersti Annesdatter Skomsvold graver også i generasjoners hemmeligheter i romanen Hun er levende. Elises bok, den første av fire bøker om Skomsvolds oldemødre. Skomsvold skriver frem en kvinne som engang elsket livet, men som hardner under tøffe livsvilkår og sorg. Som tolvåring mister hun faren, som 17-åring blir hun blir gravid og må gifte seg med den betydelige eldre læreren som er barnefaren. Gjennom årene føder hun barn etter barn, og flere av dem må hun også begrave. Sorgen over de døde barna preger relasjonen hennes til barna som vokser opp.

Både Mjønes og Skomsvold vever fortid og nåtid sammen i sine romaner, og viser hvordan de eldre kvinnenes ungdomstid var preget av både lidenskap og lengsler – og av folkesnakk og kjønnsroller. Begge forfatterne har tidligere skildret alderdommens kompleksitet i sine forfatterskap, og er kjent for sin språklige presisjon og varme skildringer av menneskelige relasjoner.

Nå møtes Skomsvold og Mjønes til en samtale om hverandres bøker, og hemmeligheter som går i arv, tapte drømmer og ungdommens lidenskap.