Kunsten når det står om livet: Caspar Eric

ja, det er poesi i det haltende.  

ja, det er skjønnhet i variasjonene. 

men: når får vi politisk handling 

i bytte mot alle vitnesbyrdene.

Ifølge danske Caspar Eric blir hans niende diktsamling, CRIP (til norsk ved Ingvild Lothe), den siste før han gir seg som poet. Forfatteren med cerebral parese har hatt et uttalt mål om å bruke poesien som virkemiddel for å oppnå samfunnsendringer. Med sin kraftfulle, lekne og referanserike stil har Eric i diktbøker som Nike og Nye balancer skapt en større bevissthet rundt det å ha en kropp med funksjonsvariasjoner, hvordan det påvirker både blikket på verden og hvordan man blir møtt. 

Erics litteratur søker å utvide forståelsen av hva det normale er. Alle vil oppleve funksjonsvariasjoner i løpet av livet, enten hos seg selv eller sine nærmeste: Heller enn et avvik er dette et premiss ved å være menneske. Eric har villet bruke poesien for å endre både holdninger og kommunale budsjetter – men nå har han mistet troen på at litteraturen kan fungere på denne måten. 

«Jeg brukte å tro at det også handlet om mine evner – at hvis jeg bare skrev «pissegodt» om det, så ville folk bli nødt til å høre etter.» uttalte Caspar Eric i et intervju med danske Weekendavisen. «Det tror jeg ikke lenger. Jeg har gjort det jeg kunne». 

Hva vil det egentlig si å skrive vellykket politisk litteratur? Kan litteraturen forandre verden bare den er god nok, eller finnes det en motsetning mellom politiske mål og litterær kvalitet? 

Det å få en sønn med psykisk utviklingshemming endret forfatterskapet til Olaug Nilssen. 

Etter utgivelsen av den brageprisvinnende romanen om livet med sønnen, Tung tids tale, uttalte hun at hun hadde mistet tålmodigheten med formeksperimenter, og nå skrev mer direkte, med mål om å påvirke samfunnet. På Litteraturhuset møter hun Caspar Eric til en samtale om normalitet, omsorgsarbeid og litteraturens makt og avmakt.

Foto: Petra Kleis og Eivind Senneset