Barbarer og burkakjerringer: Amina Elmi og Sumaya Jirde Ali

man tror fortsatt på at flyktningen forsvinner når det nye språket kommer til, her er min nedarvede hukommelse, og her er enda et fuck you Amina Elmi, Barbar

Amina Elmi tok Danmark med storm i fjor da hun brakdebuterte med samlingen Barbar (Taushetens objekt). Nå er samlingen kommet i norsk språkdrakt, gjendiktet av Tina Åmodt.

I et stilsikkert og originalt språk skriver Elmi om temaer som å miste en far, om å leve i eksil fra sitt hjemland, og om skeiv kjærlighet. Diktene kan være opprørske og sinte, men også humoristiske, myke og sanselige. Elmi har allerede rukket å innkassere BogForums Debutantpris for debutsamlingen, og blitt nominert til den gjeve Politikens litteraturpris.

Her hjemme har Sumaya Jirde Ali på få år rukket å bli en av våre fremste unge stemmer, både poetisk og i samfunnsdebatten for øvrig, nå sist med memoarboka Et liv i redningsvest. Med diktsamlingene Kvinner som hater menn, Melanin hvitere enn blekemiddel og Når jeg ser havet, slokner lyset, har hun sementert sin posisjon innen norsk samtidspoesi med sin vev av det personlige, det politiske, det poetiske og det universelle. Også Jirde Ali utforsker temaer som familie og tilhørighet, forholdet mellom minoritet og majoritet, og mellom kvinner og menn.

Både Elmi og Jirde Ali har også opplevd storsamfunnets innskrenkelser av deres poesi skrevet fra en minoritetsposisjon. I en anmeldelse har Jirde Ali fått høre at det «ikke er plass til majoritetssamfunnet» i diktene hennes, mens Elmi fikk en ikke-sammenlikning av Politikens anmelder, som skrev «Jeg vil ikke nævne Yahya Hassan her, men jeg vil heller ikke ikke nævne Yahya Hassan.» Hva betyr slik mottakelse for poesien som leses, og den som skrives? Hvem og hva er poetenes egne inspirasjonskilder i skrivingen?

På Litteraturhuset møter Elmi og Jirde Ali poet og skribent Priya Bains til samtale om poesi og språk, å sette ord på det mest personlige og å forhandle med majoritetssamfunnet.