Alderdommens landskap: Kjersti Ericsson

«Alt blir fjernere, trikkeholdeplassen og butikken, kontoret til fastlegen, ja sjøl postkassestativet sklir unna.» 

I romanen Ømhet og forferdelse tar Kjersti Ericsson leseren med inn i det å bli gammel. Hovedpersonen bor alene i huset sitt – men hvor lenge kan hun bli boende der? Huset vokser, mens verden utenfor trekker seg tilbake. Passord glipper, navn forsvinner, og frykten melder seg: Det hun kan i dag, kan det være glemt i morgen? Men mellom det som sklir unna finnes også ømheten. Små hverdagsritualer, og kroppen som fortsatt sanser. Minnet som plutselig kan åpne seg mot uventede rom.

Det er få som rapporterer fra alderdommens land med Ericssons særegne blanding av det nøkterne og det sanselige, det morsomme og det nådeløst ærlige, det hverdagslige og det eksistensielle. I essaysamlingen Gammel fra 2024 skildret hun sitt personlige møte med alderdommen og løftet frem det allmennmenneskelige i å aldres. 

I årets roman utforskes også samspillet med de tre voksne barna, på vei inn i en ny rolle overfor moren. Den aldrende feministen ser hvordan omsorgsbyrden fordeles ulikt, og frustrasjonene som oppstår, noe som fortelles om med varme og klokhet.

Som skjønnlitterær forfatter har Ericsson fått fornyet oppmerksomhet i senere år, kjent for sitt skarpe sosiologiske blikk på kjønn og klasse i bøker som Hun, han og kvinnekampen, Den andre døden og I begynnelsen var mødrene.

I triologien om den pensjonerte hjertekirurgen Birgitte Solheim har også forfatterkollega Kjersti Anfinnsen skildret livets oppløpsside med presisjon og skarp humor. Nå møter hun Ericsson til samtale om omsorg, minner og alderdommens hverdag.

Foto: Pernille Marie Walvik