I Blæst og Fossedur: Kampen for et eget språk

Da Norge fikk vår egen grunnlov i 1814, var det fortsatt det danske skriftspråket som gjaldt. Det ville Henrik Wergeland gjøre noe med. Han mente at politisk selvstendighet fordret selvstendig språk og litteratur, og tok til orde for en gradvis reformasjon av språket ved å inkorporere muntlige ord og dialekt.

Som forfatter hevdet Wergeland også at norske ord var bedre enn danske til å skildre norsk natur og virkelighet. Nordmannen «læres at sige «Vandfaldets Brag eller Allarm;» men han siger heller «Fossens Dur», skrev han i teksten «Om norsk Sprogreformation» i 1835. Han brukte selv aktivt norske ord i egen litteratur – til kritikk fra mange. Enkelte opptellinger skal ha det til at Wergeland brukte ca 58 000 ulike ord, mot ca 29 000 hos Shakespeare.

Historiker Jens Johan Hyvik ved Universitetet i Sørøst-Norge har forsket på språket og kulturens rolle i nasjonsbyggingen, og blant annet sett på Wergelands rolle i språkdebatten. Nå vil han gi en innføring i Wergelands engasjement for språklig og kulturell uavhengighet.